RUBY SNAPPER: En fornøyd fiskekaptein med en rød og glinsende ruby snapper.
Flere ganger i året reiser IGFA-kaptein Alexander Nilsson fra Rakkestad til sitt fiskeparadis på kysten av Kenya.
Vi møtte storfiskeren på den eksotiske øya Lamu og ble med ut på dypt vann i kapteinens egen fiskebåt.
«Skal vi gå for tigerhai eller black marlin i dag?» roper Captain Alex fra broen på båten idet de to 140 hesters motorene brummer ut fra Lamu med kurs for åpent hav. Det er bekmørkt og vi ser ingen ting. Alex kjører etter GPS og klokken viser noen minutter over fem. Ute på havet venter fisk som man bare kan drømme om å fange her hjemme.
– Det man fisker i Norge bruker vi til agn her nede. En fisk på 10 kilo er fin å bruke når man skal ha noe skikkelig stort på kroken, sier Alex.
På Lamu vet alle hvem rakstingen er, for i Kenya går han nemlig under navnet «Captain Alex». Alex er nemlig kjent for å være en av de aller beste fiskerne langs Afrikas kyststripe. Når vi møter han har han fisket seg oppover langs kysten av Kenya fra kjente fiskesteder som Watamu og Malindi.
Haifiske i verdenstoppen
– Tigerhaifisket på Kenya-kysten er i verdenstoppen. Det er helt vanlig å få en stor hai på 300 til 600 kilo. Haitypene man får er tigerhai, mako-hai, hammerhai og bullshark, forteller Captain Alex. Han speider etter fugler på sjøen. Fuglene spiser småfisk, større fisk spiser småfisken og baitfish spiser denne fisken igjen. Mange engelske ord og uttrykk blir brukt. Da kommuniserer han bedre med mannskapet, som ofte består av lokale fiskere. Det høres også litt tøffere ut å si at man fisker med «live bait» i stedet for «levende agnfisk».
Blodig biff til agn
Ikke lenge etter at snørene er kastet uti ligger en 15 kilos wahoo (fra makrellfamilien) og spreller i båten. Den skal brukes til agn. En stor, blodig biff blir skåret ut og festet godt til kroken. Så kastes den over bord og vi kjører i sakte fart mens vi venter på at noen dypt der nede skal bli fristet til å bite på. Vi ser ikke en båt og heller ikke land. Der nede vet vi at haien lurer.
– Hva skjer hvis båten skulle synke med all den haien i vannet, da? undrer jeg.
– Man lever ikke lenge i vannet i Norge heller så kaldt som det er der på vinteren, er svaret.
Syv stenger samtidig
Fiskebåten til Alex er 31 fot. Den er lang, smal og har et selvkonstruert overbygg. Fra toppen av båten har kapteinen full oversikt over havet og hva som skjer. Båten drives av to kraftige påhengsmotorer – hver på 140 hester.
Mens Alex står oppe i overbygget og navigerer er det besetningen på båten som ordner med snørene. På det meste fiskes det med syv stenger ute samtidig. Snørene henger i vannskorpen etter båten. Helt først henger det to «teasere» som skal lokke til seg fisken, men som tas opp så fort det er noe borte og snuser. Alex har lært mye om fiske selv, men han har også lest seg til mye av kunnskapen han sitter inne med.
– Sailfisken kommer frem og slår nesen sin på teaseren for å drepe byttet. Når teaseren da blir tatt opp, blir fisken rasende sint og går løs på agnen som henger bak, forteller Torgeir Huset, som også er IGFA-kaptein og medeier i fiskebåten.
En kilometer line
Det er skikkelig utstyr som gutta bruker ute på havfiske. Det må det også være når man kan ende med å få en kjempe på et halvt tonn på stanga. Når dette skjer får fiskeren på seg en spesiell vest som festes til båten med en vaier. Stanga blir også festet. På den måten forhindrer man at fiskeren går i vannet.
– Vi fisker med stang av typen Penn Tunastick og med snelle av typen Shimano tiagra 130 ib. Det er den største stangen vi har lov til å ha. Denne kan ha en kilometer med line med trekkraft og bruddstykke på 60 kilo. Denne stangen er den største, deretter går utstyret nedover helt ned til lettere haspelutstyr. Vi har hele regla, sier kapteinen. Totalt har Alex 27 fiskestenger i båten.
Kjøpte egen fiskebåt
Da han reiste på fisketur til Kenya for første gang ble Alex så betatt av landet og så fascinert av fisket at han kort tid senere kjøpte seg fiskebåt og etablerte firmaet «Hunting and Fishing Project» som er hans eget reisebyrå. I dag eier han fiskebåten sammen med vennene Torgeir Huset, Morten André Yttri og Bjørnar Lingjerde.
– Vi organiserer alt fra fly, transport, safari, overnatting og selvsagt fisketurer. Planen fremover er å få arbeidstillatelse og jobbe som charterkaptein med å ta med turister ut på fisketurer. Jeg ønsker også å involvere meg i å ta vare på fiskebestanden her nede, sier Alex, som sammen med kamerat Torgeir er den eneste i hele Norden som er godkjent IGFA kaptein. (IGFA står for International Game Fish Assosiation)
Levende agn
Når Alexander roper «strike» gjelder det å gripe tak i det første og beste man finner. Da gis det nemlig full fart fremover for at fisken skal feste seg.
– Når vi fisker marlin kjører vi i fem til syv knop. Med live-bait er farten noe lavere. All levende agn er bra, men ofte bruker vi frigat-makrell, bonito, skip-jack tuna eller annen makrellfisk som live bait-fisk, forklarer Torgeir. Agnfisken kan bli stor, og gutta bruker agn på opp til tre-fire kilo. Jo større bait, desto større fangst. I Norge er det derimot ikke lov å bruke levende agn når man fisker.
– Det spørs på sesongen hva slags fisk man får. Yellow Finn Tuna er den fisken vi får aller mest av, men på slutten av sesongen blir det store horder av både dorado og spansk makrell, sier Alex.
Marlin det gjeveste
Det er ingen tvil om hvilken fisk som står størst i kurs hos Alex – han prater konstant om marlin.
– Marlin er noe av det gjeveste man kan få på kroken. Man kan få både blue, black og striped marlin, som er en utrolig rask, sterk fisk som er ekstremt hurtig og gir fiskeren en «fight» av en annen dimensjon. Marlin kan bli stor – oppimot 500 kilo og vel så det, forteller kapteinen. To andre fiskeslag som er superraske er sailfish og wahoo.
– Sailfish er kjent som verdens raskeste fisk. Den kan bli 100 kilo og kan svømme i en fart opp til 120 km/t. Wahoo er også en av de aller raskeste fiskene. Den tilhører makrellfamilien og kan bli rundt 60-70 kilo. Dette er en «dyr» fisk ettersom fiskere ofte mister mye utstyr på den, opplyser Alex.
Merker fisken
Alex og mannskapet på båten fisker etter det såkalte «catch and release-prinsippet» som vil si at man fanger fisken for å slippe den ut igjen. Kan man unngå å drepe fisken, så gjør man det. Fisken som må bøte med livet blir gitt bort til lokalbefolkningen. Å heise et trekantet flagg i båten betyr at man har fanget en fisk som er «tagged» eller på norsk «merket». Når man tagger en fisk setter man inn en nummerert liten plastbeholder i fisken, og for hver gang fisken blir fanget setter man inn et lite plastrør med informasjon og nummer.
– For å gjøre dette må man være organisert som kaptein. Hvis noen andre tar opp en fisk som er merket vil man få tilbakemelding på hvor den er fanget, hvor stor den er og hvem som har tatt den, forklaret Alex.
25 km lang strand
Neste gang Alex reiser til Kenya på fisketur blir i begynnelsen av oktober. Deretter skal han og Torgeir Huset veksle på å være i Kenya en måned hver i løpet av neste sesong som varer fra september og ut mars. Oktober og november er supre fiskemåneder, spesielt for å fange sailfisk.
I Kenya er det regntid og «vinter» når det er sommer hjemme hos oss. Lamu er en øy som fremdeles slipper unna hordene av turister. Her er det ikke biler, derimot finnes det ikke et sted på øya hvor du ikke ser et esel. På Lamu kan man i dag vandre nedover en 25 kilometer lang sandstrand med finkornet sand uten å se så mye som et menneske. Det tar seks timer å gå hele stranden. Dette er stedet hvor man kan unnslippe fra all verdens mas og stress. Her går alt i et rolig, bedagelig tempo. Og her har Alex funnet sitt sanne paradis.
Tøff i trynet
På kveldstid er hotell Peponi det naturlige samlingsstedet på Shela beach på Lamu. Etter å ha vært 12 timer sammenhengende ute i båt på kraftig sjø sitter man rolig på en stol og vagger frem og tilbake. På hotellets restaurant er det ikke uvanlig å ha selveste Prinsesse Caroline av Monaco ved nabobordet. Hun har nemlig tre hus på øya og bruker komme en gang i året på en rolig og avslappende ferie. På enden av bordet inne i den stilige restauranten sitter kaptein Alex og slurper i seg levende østers mens han svarer lettere bøs på spøken til en i reisefølget: «Dere er tøffe i trynet nå, men når dere er 20 nautiske mil fra land da er dere ikke like tøffe!».
Forsamlingen ler godt, men ettersom latteren stilner kommer også ettertankene. For det er noe i nettopp dét, at i enhver spøk finnes det et lite snev av sannhet.
Ref: Rakkestad Avis